onomatopoetikon

Blogge lysta e liksom ikkje tilstades fortida. He so mange andre ting ej må tenke og fundere på. Ka ej skal til hausten e jo spørsmål nr 1! Vil ej gå meir skule, eller skal ej søke mej jobb? E ej villig å flytte på mej? E Robert med om ej fer? Skal ej prøve å få mej nåke i nærområdet?

Tanken på å prøve nåke nytt e jo fengande, men også veldig skummelt. Familia mi e jo ikkje på den eventuelle nye plassen. Nåke som gjer mej tankefull, i tanke på at mine kjære besteforeldre he begynt å skrante med åra. Å tilbringe tid atme dei ser ej som veldig verdifult, samtidig som ej veit at dei vil ej skal oppleve verden, få mej jobb, hus og heim.
Å finne ut ka en skal e enklare sakt enn gjort. Føle det e forventa so mykje av mej fra alle ledd. Om ej trivast i jobben, ser ej det mykje viktigare enn en yrkestittel, lønn og rykte. Folk e so voldsommme. Alt skal vere so svært, og pompøst. Ej e rett og slett ikkje der.....